Gode dager

Jeg er så takknemmelig for livet mitt. Det livet jeg lever nå. Det kjennes komplett. Jeg er ferdig med å kysse frosker. Jeg har kommet frem til prinsen. Det er en fantastisk følelse å kjenne på. Alle søker etter lykken i livet, og man søker vel og etter lykken hele livet. Det finnes forskjellige lykkepunkter i livet. Den ene av de er kjærligheten. Den store, gode kjærligheten som gjør noe med en. Du svever på en rosa sky, alt rundt deg blir lettere og kjennes ikke så en tung arbeidsoppgave lengre, du har trygghet og du har alt du trenger i livet ditt.
Når jeg tenker på den store kjærligheten, tenker jeg at det er den som du ikke mister forelskelsen til, som følger med deg livet ut med samme person. En ekte kjærlighet skal ikke dø ut om noen år. Det har aldri klinget rett i mine ører når folk snakker om at "man skulle trodd de hadde vært sammen i flere år" siden de ikke er så forelsket lengre.
Jeg tror at med ekte kjærlighet, så er forelskelsen der fortsatt. Selvfølgelig ikke den spennende nyforelskelsesfølelsen hvor alt er nytt og spennende, men en sterk kjærlighet hvor det kan fortsatt krible i magen når man tenker på sin utkårede.
Jeg har den største arbeidsoppgaven fremover. Jeg vil jobbe for kjærligheten! Dette er en så stor kjærlighet for meg som jeg overhodet ikke vil miste noen gang. Vi er begge innstilt på at det er en jobb å være kjærester, og at vi vil gjøre alt vi kan for å jobbe for det og ikke la det flyte og til slutt forsvinne i intet. Man lærer så lenge man lever, og vi har lært på hver vår side i livet. Vi lærte ved å forelske oss i frosker.

Jeg takker hver dag for at jeg fikk muligheten til å bli kjent med prinsen min. At det ble "ment to be" med oss.
Vi er klar over at det vil komme motbakker for oss også, og at vi skal forberede oss på det og snakke om det - ikke bare bære det selv til at det en dag smeller. Denne kjærligheten er så viktig for oss begge to til å rote det bort.

Elsker deg, prinsen min! <3 <3 <3 <3 <3


Amor Vincit Omnia

Mamma på det åttende året – inn i det niende året

Jeg blir alltid litt tankefull når bursdagen til barna mine nærmer seg. Tenker tilbake på den dagen de kom til verden. I morgen er det eldstejenta som har bursdag. 8 år blir hun. ÅTTE år! Hvor har alle de åtte årene blitt av?

27. februar 2002 – det var OL i Salt Lake City i USA, det var kald vinter i Lørenskog og jeg skulle til jordmorkontroll etter å ha gått to uker siden siste kontroll hos legen. Vinterferien hadde vært i uken i mellom, så jeg hadde ikke fått noe time innimellom – trodde jeg.
Da jeg kom inn til jordmor ble hun helt skrekkslagen i ansiktet og sier at hun må måle blodtrykket mitt med en gang. Det var høyt. Jeg hadde alle tegnene til svangerskapsforgiftning.
Jeg skulle dra direkte til Akershus Universitetssykehus og ta det rolig. Ikke stresse… nei, det var jo lett!!
Ringte til mamma først, og deretter barnefaren.

28. februar 2002 kl. 23.30 kom det ei nydelig, velskapt jente til verden! I 18 dager lå hun på sykehuset på nyfødtavdelingen, 4 av de i kuvøse. Det var skummelt og herlig på en gang å skulle endelig få henne hjem. Lage egne rutiner, kose med henne når jeg selv ville og rett og slett føle å være en liten familie og mamma.

Det ble ikke helt rosenrødt som jeg hadde sett for meg. Det var vanskelig å lese lille vakre. Hvorfor gråt hun? Hvorfor ville hun ikke sove? Hvorfor spiser hun nesten ikke? Jeg tror jeg var fast gjest på helsestasjonen de første månedene i livet hennes, men etterhvert så ble vi bedre og bedre kjent, og jeg leste signalene hennes bedre og bedre.

Å sove hele natten gjorde hun ikke før hun var 18-19 måneder. Da måtte jeg bare ta meg selv i nakken og la det stå til. Det skulle jo komme en baby til i hus om noen måneder, og da kunne jeg ikke styre på med to unger på nattertider mutters alene.  Og det gikk så fint!

Da hun var 16 måneder, tok hun sine første skritt og 17 måneder gikk hun som bare det. Det var noen stolte øyeblikk og lettelse! Blid som solen og tålmodig lita jente.
Da lillesøster kom til verden var hun frelst fra første øyeblikk. Hun passet på lillesøster som om det skulle vært hennes eget barn. Ordentlig storesøster. Og det har hun vært hele veien. Et stort omsorgshjerte har hun.

Da hun var 1 1/2 begynte hun i barnehage. Benterud Barnehage i Lørenskog. Jeg hadde lest meg opp og ned på hvilke reaksjoner barn kan få når de begynner i barnehagen og forberedte meg på grining og i det hele tatt når jeg skulle gå – men nei, det gjorde ikke Ada. Hun vinket fornøyd og var i gang med leken med en gang. Hun knyttet seg raskt til de voksne på avdelingen og fikk seg fort en bestekompis – Tim. Etter et år eller to, så knyttet hun sterke bånd til 3 andre jenter, Arta, Borvika og Anna.

Høsten 2006 flyttet vi til Stavanger og hun måtte si farvel til sine venner i Lørenskog. Det gikk veldig greit. Hun savnet de, og snakket mye om de, men det gikk fint. Noen ny barnehage ble det ikke før sommeren 2007. Der fikk hun raskt ei “bestevenninne” og de var ofte med hverandre hjem. Så flyttet vi IGJEN til en annen plass i Stavanger, og hun skulle begynne på skolen. 1.klassejente! Det var rart! Da følte jeg hvertfall at tiden hadde gått! Skolejente!

Hun trives greit på skolen, men det er, som med alle andre plasser, selvfølgelig noen som skal gjøre hverdagen dritt for andre, men hun har det godt likevel.

Nå i morgen – kl. 23.30 blir hun 8 år. Hun blir jo 8 år i hele morgen, men klokkeslettet er hun 8 år på ekte!

Store, lille, jenta mi!

Kjempeglad i deg! <3

O lykke

Jeg kom på at bloggen her har vært skikkelig tørrlagt en god stund og lenge siden jeg har delt bilder.
Føler jeg skulle bytta forsidebilde også, men jeg husker ikke hvordan jeg gjorde det den gangen jeg lagde bloggen – dessuten er den for stor og skulle hatt en smalere – men til det trenger jeg PS! Disse verdensproblemene.

Uansett, jeg skal prøve å oppdatere litt, ved å gå gjennom bilder jeg har på maskinen om hva som har skjedd i livet siden sist – og det er jaggu ikke lite!

Desember:

Vilde og  jeg dro til Oslo på Rikshospitalet for å ordne opp i Vildes kropp. Visste ikke om det ble en operasjon eller en injeksjon med ett eller annet stoff, men vi ble der likevel i 5 dager – 5 LANGE dager.
For Vilde var det toppers! Masse oppmerksomhet, milkshake i kjøleskapet på “familiekjøkkenet” og det skulle ikke stå på gaver.
Det gikk veldig bra med “operasjonen” hun fikk og resultatet av hele greia får vi svar på uti mars en gang!
Noen bilder fra Riksen:

Da vi kom hjem igjen var det ikke mange dagene til mormor og besteJan kom på besøk og skulle være hos oss i flere dager inkludert julaften! Det var veldig koselig å få de på besøk midt oppi alt rotet som var hjemme.

Etter mange koselige dager med besøk av mormor og besteJan, var det tid for nyttårsaften sammen med gode venner! Og inn i 2010 feiret jeg sammen med kjæresten min! <3

 

Og ja, kjæresten min må jeg ha noen skrytebilder av også! Mannen som gjør at jeg smiler om dagen og går rundt i lykkerus <3 <3 <3 <3 <3

Første tann er mistet

I dag kom endelig dagen som lillesøster skulle miste sin første tann.

Det ble oppdaget på fredag at den var løs og to dager senere vrei hun den ut av munnen. Tannfeen har selvfølgelig vært på besøk og lagt igjen noe penger i glasset, så nå har hun “ispenger”.

Her har lillesøster vært å blogget

Det står mye rart nedenfor, men greia er at lillesøster har selv gått inn i “Windows live” og “blogget”.

 

 

 

 

 

 

RDRTSDJTTK G UIOÆOPDO9UO9YYHU5IROUBUWG7UU89ƨYT0U78YPY9U8Y7UIHIUUOHU8YRYUIGSFHGUYPHYGVYGHGUHPU98PUIOGSY8UF9UYUGURIQPUJPUPB UHGUV F HGZSUC HGHUF H HGADA 87T79TOIY7F6R2Y9FYTT78EP0898y8ypqp7uhe

 

 

iy7tg7wetfd7tty78ftyg97teeeec37dxt                                                .2etw79å+æåqax9o m jx

Riding, golf og tivoli

Har ikke fått oppdatert på noen dager, men her er hva som har skjedd de siste dagene.

 

Ada skal stelle hesten før hun skal ri

Det må Vilde også gjøre, men ikke helt med på den. Får det til med god hjelp av Jan

Litt avventende, men spente jenter

Ups - der er Ada på hesteryggen. Det gikk kjempefint!

Vilde er også på plass, men likte det overhodet ikke.
- Hesten rister så fælt, eg har ikkje så lyst!
Da tårene trillet og Vilde strigråt, hadde ikke mormor hjerte til at hun skulle gjennom denne prøvelsen. Det var helt greit å gå ned igjen!

Ada ble med Rebecca på tur rundt på området. Hun lærte å stanse og starte, svinge til høyre og venstre.

Dessuten lærte hun masse balansetreningsøvelser, så hun ble ganske trygg på hesteryggen.

Til slutt måtte hun også leie hesten hjem. Sammen med Rebecca.
Ada ville gjerne at vi skulle dit i morgen også...

I dag var det en golfrunde på Villamartin som sto på programmet. Vi jentene kjørte bil.

Barbier,"golffiskestang" og Nintendo var aktivitetene underveis. Jentene var SÅ snille!

Temperaturen var ikke mer enn ca 30 grader i dag, så det ble ikke for varmt, men det smakte godt med en tur i bassenget da vi kom hjem

I dag var vi på wok-buffet. Enkelt og greit - ris og mais på jentene.... Men masse dessert, da! Vi koste oss i hvert fall.

Dernest sto tivoli på programmet. Først startet Ada og Vilde med en slags berg- og dalebane. Det gikk fort nok! Vilde klamret seg fast, men smilte og lo. Hun syntes det var moro, men ikke noe mer utagerende karusellkjøring på henne!

Ada og Jan, derimot, kastet seg uti det. Et par stykker på rappen. Skrik og hyl, men ingen kastet opp, så alle var enige om at det var en fin tur...

Noen må stå og se på også....

Ada satte seg oppi en radiobil også, men syntes ikke det var så veldig moro. Alle kolliderte jo bare med henne!

Igjen må noen se på....

Endelig ble det Vildes tur. Trampoline var tingen. Der hadde hun holdt på enda hvis vi ikke hadde sagt at nå var det nok.